Perseren er en av de eldste katterasene vi har. Og en av de som har vært lengst i Europa.

Allerede på 1500-tallet brakte ørkenkaravaner fra Tyrkia og Persia (det som i dag er Iran), langhårete katter til Europa. Sammen med krydder og juveler hadde de med seg det som skulle vise seg å bli forfedrene til både Persere og Angora-katter.

Langhårede katter har levd i Tyrkia, Persia og omkringliggende områder lenge før dette.

Man antar at den lange pelsen stammer fra en spontan mutasjon i en populasjon av korthårede katter av egyptisk opphav, som levde i fjellene der. En slik mutasjon var et stort fortrinn for å kunne overleve i det kalde klimaet.

I Tyrkia hadde man allerede på den tiden andre langhårede husdyr, som geit og kanin. Det er derfor sannsynlig at de også fattet interesse for katter med lenger pels enn vanlig, og starte avl på disse.

Det sies at europeere på besøk i Perserriket oppdaget Perseren i 1614. Den italienske globetrotteren Pietro della Valle (1586-1652) er den som får æren av å ha bragt den første Perseren til Europa og Italia i 1620.

De ble raskt svært populære blant adelsmenn i Italia og Frankrike, særlig ved hoffet til den franske kongen.

I Pietro della Valles skrifter finner man beskrivelser av både Perser og Angora. Han beskriver Perseren som grå, med veldig lang, silkemyk og skinnende pels. Han skriver også at kattene levde i provinsen Khorazan i Persia, og at at de var bragt dit fra India av portugisere.

Andre reisende bragte Persere og Angora-katter til Frankrike, og så videre til England. Dette gjorde at de i mange år gikk under navnet «French Cats». Disse ble svært populære i Storbritannia.

Fra denne tiden, og i flere tiår fremover, ble Angora-katter og Persere ofte parret med om hverandre, og det fantes mange varianter.

I starten var det Angoraen som var favoritten, på grunn av dens hvite, silkebløte pels. Men etterhvert sjarmerte Perseren seg inn i det britiske kattefolks hjerte, og ble umåtelig populær.

Ved verdens første katteutstilling (Crystal Palace, London, 1871) kunne man nå tydelig se forskjellen på de to rasene. Angoraen var slank, med høye ører, mens Perseren var mer kompakt med små, runde ører.

I en tegning publisert i Harpers Weeklyi januar 1872, kan man se hvordan Perserne så ut på den tiden.

Den moderne historien om de kattene vi dag kjenner som Persere startet altså i England og USA. De Perser-kattene man avlet på i Norden frem til midten av 1980-tallet kom hovedsakelig fra England. Etter dette ble katter fra USA mye brukt, ettersom man der hadde en betydelig bredere avlsbase enn i England.